Historien om Hanna er oppdiktet, men det kunne vært en historie fra Hamar.

Hanna er fire år og bor sammen med mamma, og går i barnehage i Hamar rett ved rekkehuset der de bor. Hanna sin far er død.

I barnehagen er det fint å være, synes Hanna. Her kjenner hun flere voksne som er trygge og snille. De hjelper Hanna med å få på klær når hun strever litt, de har rolige og gode stemmer, og Hanna blir glad når noen tar henne på fanget en stund og leser fra favorittboka hennes.

Hjemme er det Hanna og mor. De siste dagene har mor ligget på sofaen når Hanna har våknet om morgenen. Da har hun gått bort og strøket mor på kinnet for å vekke henne. Hanna har heller ikke hatt noe i matboksen sin på en stund. Den har visst ligget i sekken hennes uten at mor har sett den. De voksne i barnehagen har smurt brødskive med prim til henne, og Hanna har hørt de har snakket med mor.

En dag er det nesten umulig å vekke mor. Hanna prøver å stryke henne på kinnet, men må dytte på henne og nesten rope «mor» for at hun skal våkne. Hun lukter rart også. Hanna får den vonde følelsen i magen. Hanna vil i barnehagen sin, der de voksne smiler og sier fine ting til henne. Mor går også litt rart når hun følger Hanna i dag og Hanna lurer på om mor har vondt i hodet eller magen. Eller kanskje i bena.

Etter barnehagen venter Hanna på at mor skal komme og hente henne, men mor kommer ikke. I stedet tar en av de voksne Hanna inn på et rom der det sitter flere voksne. De smiler til henne og forteller at mor har blitt syk og at Hanna skal få være hos noen andre en stund, til mor blir bedre. Hanna kjenner at det begynner å bli vondt i magen igjen, og hun blir så lei seg at hun begynner å gråte.

Hun er redd for hvordan det er med mor, og hun synes det høres veldig skummelt ut å skulle være hos noen hun ikke kjenner. Kanskje de bor langt unna? Får hun ikke komme til barnehagen i morgen? Hanna savner bamsen sin.

Kommunen trenger både beredskapshjem og fosterhjem

- Historien om Hanna er ikke sann, understreker Ingrid Solem Østberg i Hamar kommune, men et realistisk eksempel på en situasjon hvor en familie i Hamar trenger hjelp, kanskje bare for en periode.

Hamar kommune er pilotkommune i prosjektet «Familie og nære nettverk først».

Barn og unge som trenger et nytt sted å bo, foretrekker ofte å flytte til noen de kjenner fra før. At familiemedlemmer, slektninger, venner av familien, fotballtrener eller andre i barnets nettverk blir fosterforeldre, er ofte en god løsning.

Ingrid Solem Østberg jobber med prosjektet i Hamar kommune: - Jeg jobber med informasjon til skoler, barnehager og andre i nettverket til barna i Hamar, forteller Ingrid. - I hver enkelt sak har vi dessuten fokus på å rekruttere i nære nettverk. Hjelpen vi gir skal være i samarbeid med familiene, slik at alle blir hørt, og barnet skal være hovedpersonen.

- Mange av disse barna har opplevd belastning i livet sitt og står allerede i noe som er tøft og vanskelig, fortsetter Ingrid. - Det å kunne stå opp om morgenen, kjenne de du bor hos, gå på skolen din og være med på fotballtrening som vanlig, gjør stor forskjell for disse barna. Det vil være en ekstra belastning å skulle flytte langt unna familie, venner, fritidsaktiviter og bytte skole.  

På landsbasis i 2020 fikk 33% av barna som flyttet i fosterhjem ett hjem i sitt nære nettverk. I Hamar har hele 80% fått fosterhjem i nettverket sitt i 2022, og mange har blitt boende i Hamar. Det viser at det hjelper å arbeide målrettet med rekruttering.

- Vi trenger alltid en base med aktuelle fosterforeldre i Hamar som vi kan kontakte ved behov, avslutter Ingrid. - Det gjør at vi kan gi  raskere hjelp som er til barnets og familienes beste.

Les mer om forskjellen på beredskapshjem og fosterhjem