For at barneverntjenesten skal kunne løse sine oppgaver overfor barn og unge, er den avhengig av at de som er bekymret for et barn melder fra til den kommunale barneverntjenesten. Gjennom sin daglige nære kontakt med barn, er bl.a. de ansatte i barnehagene og lærerne i skolen i en sentral posisjon til å kunne observere og motta informasjon om barnas omsorgs- og livssituasjon.

Offentliges taushetsplikt, opplysningsplikt og tilbakemelding fra barneverntjenesten
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, samt å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår.

Alle ansatte i offentlige og private instanser som i f.eks. barnehage, skole, helsevesen har en lovfestet plikt til å melde fra til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Barneverntjenesten skal på sin side gi nærmere bestemte opplysninger(tilbakemelding) til den som har gitt melding til barneverntjenesten.

Taushetsplikt

Alle som arbeider ved en offentlig/privat instans omfattes av regler om taushetsplikt.
Taushetsplikt er en plikt til å holde visse person- og næringsopplysninger hemmelige, slik at uvedkommende ikke får kjennskap til dem. Dette innebærer også et forbud mot å formidle opplysningene til andre. Taushetsplikt innebærer at man har et ansvar for aktivt å beskytte opplysningene.

Både  pasient- og brukerrettighetsloven, opplæringsloven og barnehageloven henviser til forvaltningslovens regler om taushetsplikt.

Hovedregelen er at de ansatte i barnehage og skole samt helsepersonell plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i forbindelse med arbeidet får vite om barnets eller elevens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13.

Taushetshetsplikt er i hovedsak begrunnet i hensynet til personlig integritet og personvern. For at ulike instanser skal kunne utføre sine oppgaver overfor den enkelte, er det dessuten viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom den enkelte og tjenesteyteren. Det finnes imidlertid unntak fra reglene om taushetsplikt som gir plikt eller adgang til å formidle opplysningene.

Opplysningsplikt

Opplysningsplikten til barnevernet går foran lovbestemt taushetsplikt, og er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn i alvorlige omsorgs- og livssituasjoner. Dette betyr at taushetsplikten settes til side der vilkårene for opplysningsplikt er til stede.

Dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet, eller blir utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har visst vedvarende alvorlige atferdsvansker, har en offentlig/privat instans en plikt til å melde fra til barneverntjenesten i kommunen. Dette fremgår av barnevernloven § 6-4.

De samme bestemmelsene presiserer at opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak (meldeplikt), og etter pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Opplysningsplikten er et selvstendig og individuelt ansvar som påligger alle ansatte.

Når inntrer opplysningsplikten?

Den offentlige ansattes plikt til å gi opplysninger; når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller der et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Dersom barneverntjenesten pålegger en instans å gi opplysninger om et barn/foresatte, er det barneverntjenesten som vurderer og bestemmer om opplysningsplikten er oppfylt, og hvilke opplysninger som er relevante for saken. Instansen må da utlevere de opplysningene som barneverntjenesten ber om. Ved uenighet kan klages til Statsforvalteren.

At opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro, innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet blir utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det kreves ikke at man er sikker på at barnets situasjon er alvorlig, med det må foreligge mer enn en vag mistanke om at dette er tilfelle. Det er situasjonen på det tidspunktet meldingen sendes til barneverntjenesten som er avgjørende. Det er derfor viktig å understreke at dersom det, etter at barneverntjenesten har undersøkt saken, skulle vise seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, har den som ga opplysningene til barneverntjenesten likevel ikke brutt sin taushetsplikt.

Oppfyllelse av opplysningsplikten

Opplysningsplikt (meldeplikt) faller ikke bort selv om instansen selv prøver å avhjelpe eller bedre barnets situasjon. Opplysningsplikten faller heller ikke bort ved at instansen kontakter andre tjenester som for eksempel Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), BUP, skolehelsetjenesten eller Stangehjelpa.

En melding til barneverntjenesten bør fremsettes skriftlig, men kan også fremsettes muntlig. Enhver henvendelse til barneverntjenesten som gjelder bekymring for et eller flere bestemte barn regnes som en melding i barnevernlovens forstand, uavhengig av hvem meldingen kommer fra. Det er likevel en forutsetning for at instansen skal oppfylle sin opplysningsplikt, at instansen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i meldingen og hvorvidt det er nødvendig å innhente ytterligere opplysninger. En instans opplysningsplikt (meldeplikt) er derfor ikke oppfylt dersom meldingen sendes anonymt. Videre må det gis opplysninger om hvilket barn det gjelder, og hva bekymringen går ut på.

Tilbakemelding fra barneverntjenesten

Barnevernloven § 6-7 a fastslår at barnevnertjenesten skal gi en generell tilbakemelding til den som har meldt fra om bekymring for et barn. Tilbakemeldingen skal sendes innen tre uker etter at meldingen ble mottatt, og bekrefte at bekymringsmeldingen er mottatt. For meldere som omfattes av opplysningsplikten til barnevernet (offentlige meldere) f.eks. barnehage, skole, helsevesen, skal barneverntjenesten også opplyse hvorvidt det har blitt åpnet undersøkelsessak jf. Bvl. § 6-7, annet ledd. Tilbakemelding kan bare unnlates dersom meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot at tilbakemelding gis. Disse unntakene gir barneverntjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis eller om en slik tilbakemelding vil være til skade for barnet og familien.

Informasjon til foreldrene

En instans som barnehage, skole, helsevesen bør som et utgangspunkt orientere foreldrene om at den sender melding til barneverntjenesten. I visse tilfeller kan det imidlertid være viktig av sikkerhetshensyn at instansen overlater til barneverntjenesten og eventuelt politiet å vurdere når og på hvilken måte foreldrene skal informeres. Eksempler på slike tilfelle kan være; ved mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, der barnet eller noen som står barnet nær er utsatt for andre former for vold eller overgrep, eller der det å orientere foreldrene kan medføre fare for noens liv eller helse.

Ved mindre grad av bekymring for et barn, der situasjonen ikke er så alvorlig at barnehage, skole eller helsevesen har meldeplikt til barneverntjenesten, vil det som regel være naturlig å innkalle foreldrene til et møte. Under samtalen bør instansen formidle informasjon om hva henholdsvis instansen og barneverntjenesten kan hjelpe familien med. Instansen bør også tilby at en henvendelse til barneverntjenesten kan skje i samarbeid mellom foreldrene og instansen.

Barne, - likestillings- og inkluderingsdepartementet har i samarbeid med Kunnskapsdepartementet utarbeidet veiledere om samarbeid mellom barnehage/skole og barneverntjenesten. Veilederen gir utfyllende informasjon om opplysningsplikt, opplysningsrett- muligheter for kommunikasjon og samarbeid (samtykke og anonymisering), samtaler ved bekymring mv.

Barne, - likestillings- og inkluderingsdepartementet har videre utgitt veilederen «Snakk med meg!» som gir råd om hvordan samtaler med barn i vanskelige situasjoner bør gjennomføres.