Offentlig vann

Sikrer tilstrekkelig drikkevann av god kvalitet. Alle steder hvor det er mulighet for slik tilknytning, anbefales dette. Kommunen har anledning til å pålegge tilknytning til offentlig vann.

Her kan du lese mer om drikkevann fra Hias her
 

Grunnvann

Grunnvann dannes ved at regn- og smeltevann synker ned i grunnen ved hjelp av tyngdekraften. Alle typer løsmasser, for eksempel leire/silt, sand, grus eller morene er porøse og har ulik evne til å transportere vann. I de øvre jordlagene mellom grunnvannsspeilet og overflaten, finner man den umetta sonen (markvannssonen). Her er hulrommene delvis fylt med luft og vann. Lenger nede er alle porer, sprekker og hulrom fylt med vann. Dette er  grunnvannet (metta sone).

Dybden til grunnvannet vil variere fra sted til sted, avhengig av blant annet grunnforhold, nedbør, terrengforhold og beliggenhet i forhold til overflatevann (innsjø,elv).

Jord, sand og grus kan inneholde mye grunnvann. Det kan også enkelte bergarter som f. eks. kalkstein og sandstein. Bergarter som gabbro, amfibolitt og skifer er vanligvis relativt tette og inneholder som regel lite grunnvann. I Hamar er det mest kalkstein/dolomitt, sandstein og skifer. I Stange er det hovedsakelig gneis og granitt, men også kvartsdioritt, gabbro, skifer, sandstein og kalkstein.

Sammenliknet med overflatevann, har grunnvann vanligvis stabil kvalitet og er langt bedre beskyttet mot forurensning. Men grunnvann behøver ikke nødvendigvis være rent selv om det pumpes opp fra grunnen. Grunnvannets kvalitet er avhengig av en rekke faktorer, blant annet bergartstyper, løsmasseoverdekning, nedbørforhold og topografiske forhold.

Grunnvann kan inneholde oppløste stoffer fra kontakt med mineraler i løsmassene og berggrunnen, fra inntrenging av sjøvann, samt uønskete komponenter og mikroorganismer fra forurensning.

Områder med kombinasjon av oppsprukket berggrunn med lite løsmasseoverdekning og tettbygde områder med lokale vann- og avløpsløsninger av eldre dato, er svært sårbare og har høy risiko for grunnvannsforurensning.

Oppgradering av eksisterende avløpsanlegg, boring av nye brønner eller utbedre eksisterende, kan være nødvendige tiltak for å hindre forurensning.

Grunnvann kan tas ut gjennom borebrønner i fjell. Borebrønn i fjell følger sprekker i fjellet, og for at en borebrønn skal gi nok vann, må den bores dypt og gjennom tilstrekkelige antall vannførende sprekker. Sprekksystemer i fjell er uoversiktlige, og det er derfor vanskelig å vite hvor vannet kommer fra med tanke på potensielle forurensningskilder i området. Kapasiteten til fjellbrønner varierer oftest mellom 0,05 og 2 l/sek

Grunnvann kan tas ut gjennom borebrønner i løsmasser. Borebrønn i løsmasser gir normalt større vannmengder enn borebrønn i fjell. Kapasiteten varierer oftest mellom 1 l/s til over 100 l/s.
 

Gravd brønn

Der grunnvannsstanden er relativt nær overflaten og det ikke er noe alternativ å bore en brønn, kan det være aktuelt å benytte en gravd brønn der vannet samles i en kum. For å bedre vanngjennomstrømningen i løsmassene kan det være aktuelt å bytte ut eksisterende løsmasser rundt kummen med grusholdig sand. Nederst benyttes pukk. Vanntilførselen (kapasiteten) kan også økes ved å benytte liggende (horisontale) brønner som er forbundet med kummen.

 

Kilder/oppkommer

Der terrengoverflaten skjærer grunnvannsspeilet vil grunnvannet komme frem i dagen og vi får en kilde (oppkomme). Dersom en ønsker å bruke en kilde til vannforsyning, bør ytelsen (vannmengden) måles gjennom minst ett år og helst et år med lite nedbør. Kildevannet kan samles opp i en kum som plasseres der vannet kommer opp av bakken, for å hindre at det blir forurenset.

 

Overflatevann

Overflatevann er regn- og smeltevann som samler seg på bakkenivå i bekk, elv, innsjø, hav etc. Vannkvaliteten vil påvirkes av jord, berggrunn, atmosfæriske forurensninger (eks. sur nedbør, radioaktivt nedfall, forbrenningsprodukter etc.) og menneskelig aktivitet i nedbørfeltet.

Overflatevann er som regel mer utsatt for forurensning enn grunnvann, og alt overflatevann som skal benyttes til drikkevann bør gjennomgå et minimum av vannbehandling for blant annet å hindre sykdomsfremkallende mikroorganismer. Eksempler på vannbehandling er kloring og ultraviolett stråling.

 

Sisterner

Sisterne en beholder som kan samle og lagre vann. Sisterner blir ofte bygget for å samle inn og lagre regnvann, men i Mjøsområdet benyttes de mest som oppbevaring for tilkjørt vann. Vann som samles fra takoverflater eller lignende frarådes å benyttes som drikkevann.

Vannbehovet i norske husholdninger varierer fra 80-250 liter pr. døgn. Det betyr store mengder tilkjørt vann. Det anbefales at det installeres vannbesparende installasjoner.

Drikkevann lagres ofte lenge i drikkevannstanker. Det er vanlig at man får mikrobiologisk virksomhet under slik lagring. Sammen med bunnfelling av slam vil dette legge seg som et slimaktig belegg innvendig i sisternen. Dette skjer uansett hvor rent , og man kan risikere at man får oppvekst av uønskede organismer selv om vannet er da det ble tappet på tanken. Uansett hvor godt man driver et anlegg, vil det dannes belegg i tanker og ledningsnett over tid. I slikt belegg kan enkelte sykdomsfremkallende mikrober trives, og det samme gjelder mikrober som skaper problemer med lukt og smak. For å holde disse i sjakk, må tankene rengjøres regelmessig og ledningsnettet spyles, før man klorerer hele systemet.

Tanker og sisterner bør rengjøres 1 gang i året. En stiv kost, vann og utblandet oppvaskmiddel kan benyttes, eller man bruke klorholdig vann. Skyll med rikelige mengder rent vann til slutt. (Se vannforsyningens ABC og byggforsk detaljblad 515.161 for mer detaljer rundt dette).

Krav til sisterner:

  • utformet slik at de er enkle å plassere
  • de må ha en luke som gjør det mulig å rengjøre den innvendige overflaten
  • tanken må være tett
  • innvendig overflate må ikke avgi stoffer som gjør vannet uegnet som drikkevann
  • det anbefales 2 atskilte tanker for å kunne gjøre rent og evt. vedlikeholde, uten samtidig å tappe ut alt vannet.